Veien til 1001 øl

Reisen gjennom ølets verden har vært spennende. Og lang. Jeg har lært utrolig mye, og smakt ekstremt mye godt øl – og ganske mye middelmådig. Jeg har utviklet min smak for øl. Fra ha blitt satt ut – riktig nok på en positiv måte – av de mange smaksnyansene i Innis & Gunn helt i starten av prosjektet, har jeg gått til å ha en sans for det som en gang var eksotiske stilarter som India Pale Ale, stout og barley wine. Jeg har smakt meg gjennom øl fra alle verdenshjørner og flittig anmeldt og notert ned smaksnotater – tidvis til frustrasjon fra kjæreste og venner, som plutselig opplever et brudd i samtalen mens jeg noterer ned noen nye smaksopplevelser.

Det meste av dette har du imidlertid ikke fått lest om her. Jeg har lenge hatt mange unnskyldninger klare. «Jeg hadde ikke tid», «Ølportalen tok vekk oppmerksomheten om egen blogg», «Jeg har for mye å gjøre på jobb», og så videre. Sannheten er mer at jeg mistet motivasjonen. Og interessen for å skrive på bloggen. Jeg sank ned i kaninhullet med å slenge ut smaksnotater om et øl jeg nylig hadde smakt, og ikke så mye mer ut over det. Og i søket etter nye smaksnotater, klarte jeg ikke å finne mye inspirasjon. Jeg manglet en «historie», og derfor har det blitt stille på bloggen.

Jeg sier ikke at det å skrive anmeldelser av øl er en fåfengt affære, selv om jeg moret meg over kritikken av alle de sprikende juleøltestene, og den kreative adjektivbruken i dem, denne sesongen. Anmeldelser av øl er subjektivt. Smak handler mye om assosiasjoner, og de er i sin natur individuelle. Smak handler også om forventninger – og det er her en viktig kritikk av juleøltestene kommer – hva er en god stout, eller hva skal egentlig «jul» smake. Smak handler også om stemning, og om preferanser, og om erfaring. Og om mye mer.

Alt dette er subjektivt. Med det betyr ikke at det ikke finnes objektive kriterier å dømme et øl etter (se for eksempel denne artikkelen om usmaker i øl, og denne oppfølgeren). Det betyr ikke at kinesiske Snow, som verdens mest solgte øl, også er det objektivt beste ølet. Og det betyr ikke at ølanmeldelser – verken de individuelle på blogger, eller de tabloide i tradisjonelle medier – er meningsløse. Eller at bryggekonkurranser og ølkåringer er håpløse begivenheter der tilfeldigheter og synsing rår. Anmeldelser, tester, kåringer og konkurranser; de har alle sin funksjon. De lærer folk om nye øl. De skaper forventninger og interesse. De utvider smakshorisontene. De skaper debatt. Og de kan fortelle noe om hvilke øl som er verd å prøve.

Anmeldelser av øl kan være spennende. De kan være god lesning når de gjøres – og skrives – bra. Men anmeldelser har ikke vært helt min greie. Det har ikke gitt meg inspirasjon. For det første er det andre som gjør det bedre. Og oftere. Men viktigst av alt er at jeg har slitt med å finne ut hva jeg skal skrive idet jeg har satt meg ned ved tastaturet med mine små smaksnotater ved siden av meg. Jeg har slitt med å finne opp nye vendinger som kan beskrive smaksbildet i et øl. Slitt med å skape en ramme rundt anmeldelsen – ut over at det er nok et øl på veien til 1001. Kort fortalt: jeg har slitt med å finne historien.

Og her ligger ironien bak stillheten på denne bloggen. For veien til 1001 øl handler ikke nødvendigvis om hvert enkelt øl på veien og hva denne smaker eller ikke – om ølet skal få karakteren syv eller åtte på en skala fra en til ti. Veien til 1001 øl handler om utvikling av smakssansene. Den handler om nye interesser. Den handler om opplevelser og historier – slik som å stå på scenen og ta imot prisen for årets Ølhund sammen med mine fantastiske kolleger i Ølportalen – som aldri ville ha inntruffet om det ikke var for dette prosjektet. Den handler om historie. Den handler om kultur. Om nye vennskap og bekjentskaper. Den handler også om noen helt fantastiske øl – og noen så forferdelige at det nesten blir morsomt. Og den handler om inspirasjon.

Skulle det komme nye artikler du kan lese på denne bloggen, så er det slike artikler du vil få lese. Om alt det som har inspirert meg på veien til 1001 øl – og veien videre etter det. For det er dét som er historien.