Spontane godsaker

Det er flere stilarter jeg har måttet jobbe litt ekstra med. Nå er det ikke slik at man trenger å like alle stilarter innenfor ølverdenen, men gjennom dette prosjektet har jeg også et ønske om å lære mer om hver enkelt stilart. Surølene har vært en siste skanse for meg. Første gang jeg ble utsatt for lambicen var, naturlig nok, i Belgia. Siden den gang har jeg hatt et noe ambivalent forhold til surøl. På den ene siden var det godt med en surøl, jeg likte spesielt krieken, på en varm sommerdag, mens på den andre siden blir smaken for litt for spesiell for meg, spesielt gueuze (en blanding av nyere og eldre lambic som gjerne er ekstra syrlig).

Dette betyr selvfølgelig ikke at jeg har gitt opp å like surøl, tvert i mot. En kjær ølfrøken, som er betrakelig mer glad i surøl enn meg, sørger for at ikke glemmer at surølen eksisterer, og får meg stadig til å prøve ut nye øl. Noen av disse må jeg også innrømme at har vært til dels ganske glitrende. Det skal sies at surølene passer sommersesongen spesielt godt, men noen av ølene har også vært store smaksopplevelser i seg selv. Jeg har spesielt fått en forkjærlighet for det belgiske bryggeriet Cantillon.

Cantillon Iris 2007 (6 %)
Av alle ølene til Cantillon, er dette den mest spesielle og særegne. Det er også den beste lambicen jeg har drukket til nå. Nå skal det sies at Iris teknisk sett ikke er en lambic, da den kun er brygget med maltet bygg, og ikke med hvete, noe som er et krav for enhver lambic. Videre er dette ølet tørrhumlet, noe som også er uvanlig for en lambic, og lagret i to år på eikefat. Resultatet er et glimrende øl. På nesen, og også i smaken, er det liten tvil om at dette er en belgisk spontangjæret surøl. Smaken er langt mer kompleks enn jeg har blitt vant til fra andre surøl. Syrligheten og friskheten fra gjæren er selvfølgelig klart til stede, men her er det også innslag av humlearoma og eksotisk treverk. Ettersmaken er lang, tørr, syrlig og nydelig. Ølet er også bedre balansert enn hva jeg trodde var mulig med en lambic, og det ble bare enda bedre da jeg også fikk noe bunnfall i glasset. Jeg er kort og godt skikkelig imponert.

8.5 av 10
(smakt fra flaske på Schouskjelleren)

Cantillon Saint Lamvinus (5 %)
I Belgia er det vanlig å tilsette bær i løpet av bryggeprosessen. Det mest vanlige er å tilsette kirsebær (kriek fra det nederlandske ordet for kirsebær) eller bringebær (framboise fra det franske ordet for bringebær, hørte jeg noen si «Belgia» og «språkforvirret»?). Med Saint Lamvinus har Cantillon gjort en mer spesiell variant. Dette er en lambic som er tilsatt merlotdruer og i tillegg lagret på vinfat. Dette fungerer overraskende godt. Smaken er nærmere en ordinær lambic enn en kriek eller framboise. Samtidig er det god smak fra druene sammen med en behagelig syrlighet som bærer preg av sitrus. Det smaker litt som en lett spontangjæret rødvin (noe som ikke er langt unna hva det faktisk er). Jeg skulle gjerne hatt litt mer fylde, men dette er en god, om dog ganske spesiell øl, som passer til late, varme sommerkvelder.

7.5 av 10
(smakt fra flaske på Schouskjelleren)

Southern Tier Cherry Saison (8 %)
Dette er egenlig ikke en lambic. Den er også et stykke unna hva man forventer av en saison, selv om navnet impliserer at det er dét den er. Jeg velger likevel å ta den med her, siden den smaksmessig har mye til felles med fruktlambic. Ølet er, som navnet tilsier, brygget med kirsebær og lagret på eikefat. Lukten bærer et klart preg av kirsebær, og det merkes også i smaken, som kan minne noe om en kriek. Det er mye syrlig friskhet fra gjæren, nesten for mye for min smak. Fatlagringen bidrar positivt til ølet, ikke helt ulikt hva man vil finne i en vellagret vin. Alkoholen varmer og er godt integrert. Dette er et godt øl som er verd å prøve, men forvent deg noe nærmere en kriek enn en saison.

7.5 av 10
(smakt fra flaske på Amundsen Bryggeri & Spiseri)

Cantillon Rosé de Gambrinus (5 %)
Alle lambicbryggeriene i Brussel har selvfølgelig minst én framboise i sitt sortiment. Rosé de Gambrinus er standardvarianten til Cantillon. Det er liten tvil om hva som er puttet i ølet. Så fort flasken åpnes, lukter det bringebær, og dette fortsetter med større intensitet i smaken. I motsetning til framboisen fra Boon, smaker bærene i dette ølet naturlig, frisk og nydelig (i navnet benyttes Rosé i stedet for Framboise for å skille det fra andre øl som har kunstig tilsatt bærsmak). Gjæren bidrar med et hint av sitrus og sitronskall. Dette er et behagelig sommerøl med flott friskhet. Fylden og alkoholen passer ølet godt. Ølet når ikke helt opp i toppsiktet, men det er et øl jeg fint ser for meg at jeg vil kjøpe for å slappe av i skyggen på en varm sensommerdag. Jeg ser også frem til å prøve Lou Pepe, en annen framboise fra Cantillon med enda mer bringebær.

7 av 10
(smakt fra flaske på Schouskjelleren)

En god anledning til å prøve en lambic, er International Beer Day førstkommende fredag. Hvis du er i Kristiansand, skal Patricks ha Cantillon på fat. Det er også flere puber i Oslo som har Cantillon, i hvert fall på flaske.